Jeg har vært på sykehus

Jeg har vært på sykehus. Hvordanhavnet jeg der? Jo - jeg var hos revmatolog og han fant ut at jeg skulle begynne å ta en medisin for å bremse utviklinga av revmatismen (som ikke har vært helt snill det siste året). To om dagen. Jeg - skeptiske meg - tok bare EN om dagen for å se hvordan det gikk (Jeg har dårlig erfaring med medisiner) . Jeg ble kvalm, mista matlyst, men tenkte at skitt - grei slankekur. JEg ble gul, men det hadde jeg lest at jeg kunne bli og at det var ufarlig. så begynte jeg å bli skikkelig uvel om morgenen, svimte nesten av. Hva er det? Er jeg stressa? Jobber og stresser jeg for mye? En dag - onsdagen - fant Amalia og jeg ut at vi går til legevakta og spør om jeg bør fortsette. Skikkelig slapp og kvalm og uvel, litt diarre og krampe i leggen. Legen ga meg en sprøyte for krampa og sa jeg ikke måtte ta mer av de pillene. Amalia satt hos meg til omtrent 11:00, da sa jeg hun kunne dra hjem og vi lot bakdøra stå oppe. jeg hadde tlf ved siden av meg i senga. Neste morgen skulle jeg stå opp og ta meg litt drikke. Pang - der lå jeg på gulvet på kjøkkenet. Hm, jeg trenger sikkert noe med sukker. Snubla ut og fant meg en flaske vørterøl, pang, der lå jeg med knuste glass-skår på golvet i gangen. Vet ikke hvordan det gikk videre, men neste gang lå jeg på bikkjeputa ved senga mi, og en bekymret hund slikket og slikket meg. Jeg må få tak i telefonen, tenkte jeg og krabbet opp i senga og ringte nødtlf og greide faktisk å ringe Amalia også og Pedro var der i løpet av - pling - kostet glasskår. Han forklarte ambulansefolka at nei - det var ikke øl, med malta. Jeg var ikke full.
Amalia tok med medisinen jeg hadde tatt, og jeg ble først tatt med til min egen lege som hadde vakt og han var kjempegrei og sa at jeg ikke skulle være redd og at det var medisinen og at jeg var uttørka og maste om hva jeg het og hvilken dag det var etc og ikke lukk øynenen og se på lyset, følg lyset med øynene etc. Så var det svinger i ambulanse og sirene og jeg var kvalm, kvalm, kvalm.
På sykehuset styra de masse og jeg hadde visst fått noen kutt som måtte syes, og de styra med å finne blodårer, og målte temp og det oppfatta jeg 33. Det er da lite!? Hadde visst også lavt blodtrykk. Edith var der, og Amalia var der. Og på kvelden kom Eli og da begynte jeg å grine. Særlig etter at hun hadde dratt: "Erik! Hvor er du?!" Jeg hadde jo ikke med tlf.
Det endte med at jeg ble innlagt, og etterhvert gikk det jo greitt, men så kom krampa i leggen tilbake og så var det en blodpropp. Så for å gjøre historien kort så tar jeg sprøyte (blodfortynnende) om morgenen og pille om kvelden og snurrer runt på kontorstol og David er kommet og han er snill og grei og hjelper mammaen sin og så er jeg litt på sykehus og litt hjemme.
Ja - jeg er litt stressa ift til norsk-elevene mine, men det ordner seg vel på et vis.
Og midt oppi det hele ble jeg bestemor!! Og den første som gratulerte meg var den kubanske jenta uten papirer som satt vakt ved den gamle dama ved siden av.
Huset? Ringte og spurte her om dagen og de sier at papirene er i farta og at de ringer og sier ifra når de er klare. Jeg er ikke klar, så det kan gjerne drøye litt til...
O.K. That's it, for now.