DET BLE JUL I HUSET

GOD JUL - alle sammen!! Det blir alltid jul, selv om vi ikke er klare for den. Og vi har vært så heldige at julebesøket tok julevasken og julepyntinga. Det var den beste gaven, sa Karen og hostet litt til.

Før Knut, AnneLise og lille Vetle kom, var Karens søster Astri og svoger Per Jan her og sørget for at hun ikke sultet ihjel og ikke var aleine om kvelden og natta. Karen fikk ellers årets burdsdagsgave av venninnen Eli: Konsert i Las Palmas med Rosana: Buenos días, mundo. Det er den flotteste konsertopplevelsen jeg har hatt på det jeg kan huske, ropte Karen til Eli mens folk sto i seterekken og jublet.

Selve dagen ble ellers feiret med Astri og Per Jan og bror Jon Olav, som var her på sitt vanlige vinterbesøk. Denne gangen regnet det ikke under Olavs besøk, men litt calima var det, og det var nok de sandkornene som satt seg fast i lungene til Karen. Jon Olav var ellers tapper og fulgte Karen og Gro på barnehageshopping til langt på natt og tok i et tak og flere i barnehagens praktiske borre, snekre, grave, ryddeoppgaver. Aldri har jeg jobbet så mye for så lite, sa Gro. I disse juletider kan vi kanskje snakke om lønn i himmelen? Jeg må legge til at de små vi jobber med er skjønne, ja mer enn skjønne! Det er bare herlig å være tilbake i barnehagen igjen. Det mener vi begge to. Det var helst inntekten, eller manglende sådann som begynner å tære på damer som ellers er godt vante med trange kår. Nok om det.

Erik dro avgårde til Norge i slutten av november og kom ikke hjem før rett før jul. Mathias barnebarn skulle døpes 18. desember og Erik fikk en liten jobb med Tor igjen som sørget for å dekke utgiftene til flybillettene og litt til. Karen bare jobbet, og jobbet og jobbet. November forsvant omtrent på samme måte som oktober. Et lite lyspunkt var Arnhild og Knut, gode venner som kommer hvert år. Arnhild og Karen bodde på samme rom på folkehøyskole og Arnhild er dermed Karens eldste venninne. Mye flytting i barndommen tar livet av barndomsvennskap, men dette har holdt.

Nå er det snart et nytt år, og med det blanke ark. I sommerland strever vi oss framover og håper å klare oss tilstrekkelig for å bli her. Det går nok bra, skal dere se! Bare litt oppoverbakke akkurat nå. Sola skinner, noen tøffe turister bader. Og sommerlandbarna leker i solen og vi gjør vår beste for at de som er hos oss skal ha et godt opphold.

Erik begynner å jobbe med behandlingsreiser midt i januar igjen, og da er det bare noen uker igjen til englebarna våre kommer: Daniel, Irene, Markus og lille Mathias. Den siste har Karen enda ikke har truffet, og hun gleder seg vilt.