Stien i skogen.

Jeg har vært på hjemmebesøk hos mor og far. Det er rart å være liten når man er stor. Det knyttes jo så mange minner til barndomshjemmet. Jeg storkoste meg. Plukket kirsebær, rips, solbær og bringebær i hagen i pusletempo. Det var godt å være tilbake. Men jeg hadde en underlig opplevelse når jeg skulle "gå over skogen". (Ned bakken til bekken og opp igjen på andre sida). Stien har jeg kjent i blinde og løpt den mange ganger i stupmørket. (Var litt mørkredd i oppveksten) Jeg var en dag og handla med pappa og tenkte at jeg skulle ta stien tilbake. JEG FANT DEN IKKE! Jeg fant den jo omsider, men alt var jo så forandra! Trærne vokste tett der det før var åpent etter skibakken og jeg måtte virkelig leite for å finne ut hvor jeg skulle ta av fra veien. Jeg følte meg som ungene i boka "Prins Caspian" som ikke finner veien fordi det har gått mange hundre år siden de var i Narnia sist. Det var en underlig følelse. Stien på bildet her er ikke den samme, men den fanger inn noe av norsk granskogstemning.