Sagaen om huskjøpet - den uendelige historie

Når var det da? En gang i januar/februar? Man begynte å tenke på å kjøpe - ikke bare leie. Nei - tanken fikk vel sine spede lille begynnelse i julen da Daniel ga mor den lille opplysningen om at 1 million, (kroner dvs 125.000 Euro, dvs 20 millioner pst ) det kan dere låne og betale omtrent det dere betaler nå i husleie. Hmm, greitt å vite, men ingen spesielle hus eller hustanker i kikkerten. Vi har det da bra? Mnjo, det var noen ting vi gjerne skulle forandret på; det lukter mugg av kjøkkenskapet, det er mye fukt her og der. Strømforsyninga innendørs går mye via skjøteledninger. Jo -noen små irritasjonsfaktorer har vel dukket opp. Og huseier virket lite interessert i å gjøre noe med det.



Så småprates det hos fysioterapeuten og informasjon kommer fram om at far faktisk vurderer å selge et hus i Mogan. Neste behandling: "Hva skal din far ha for huset, evt?" 20 milioner pst. (Man snakker gjerne i pst fortsatt). Det er jo "vår" pris?! Vi tenker, og snakker, og tenker på hjemmebane. Vi kan jo be om å få SE på huset. Det skader da ikke?



Mmm, stort uteområde, 3 etasjer, to bad, 4 soverom, digert kjøkken. Vi er fristet, og vi tenker. Huseier, Don Antonio, opplyser om at han ikke har papirer på uteområdet, men tillatelse til å gjerde det inn og tillatelse til å åpne en dør i veggen og sette inn et vindu dit. Vi opplever ham som ærlig. Vi tenker. Huset er ikke lagt ut for salg, så vi har ingen konkurrenter.



Det er trapper. Er det lurt med oss som blir gamle? Og Karens problemer med knærne? Vil banken gi lån til så gamle folk som oss? Vi får vel ikke mer enn 80% - hvordan skal vi klare 200 000 kr? Og VIL vi? La oss begynne et sted. Vi spør i banken - er det muligheter for sånne som oss? De vil har våre papirer fra arbeid og skatt. Første av flere papirjakter. Vente, vente - og så : Svaret var positivt; vi kan evt få lån og renta var 5.5 og 20 års nedbetaling.



Vi titter mer på huset utenfra og snakker med folk. Rykter går fort og vi bestemmer oss for å si ifra til Pedro og Amalia som eier huset vi bor i nå, slik at de ikke skal høre det via rykter. Reaksjonen er: Disse husene er dårlige, de folka der er dårlige, uteplassen tilhører kommunen og kan taes fra dere og gjøres om til det DE vil ha der. Det er mye fuktproblemer og støy fra naboer. Og ALT for dyrt! Kjøp dere gjerne hus, men ikke der.



Vi tenker. Først må vi faktisk bestemme oss for hva vil vil. Vi ber om å få se på et hus i samme rekka som er til salgs. Det viser seg å være halvferdig opppussa. Lukter vondt og koster 150.000 euro. Altså - mer en "vårt" hus, enda det har stor uteplass i tillegg om enn ikke på papiret. Vi tar en tur i kommunen og spør om det stemmer at tomta/uteplassen tilhører de. Nei - de eier ingenting i det området av byen.



Vi ber om å få se på huset "vårt" en gang til. Erik måler opp og jeg småprater med eier. Vi bestemmer oss og dagen etter fører jeg inn på rutepapir alle rom og "innreder" de. Vi er igang. Iallefall på tankeplanet. Vi drar til banken med papirer vi har fått av selger.

Erik bør ta seg sommerjobb, - Finsalsenteret kontakter HAM i samme stund og vi blir varme og tenker: "Det er meningen!". Ferien vår blir avlyst - sukk. Jeg skal være hjemme og pakke. Erik i Norge og jobbe i 2 mnd. Det drar inn 50 - 60 000. (kr) Jeg sparer feriepenger og resten - vi greier 100.000.



Mamma og pappa tilbyr oss forskudd på arv - 100.000. Vi er i mål økonomisk!! Vi er stolte og glade. Vi drar på IKEA og på LeRoyMerlin - byggvare mm. Vi drømmer. Vi planlegger. Vi legger inn en reell søknad til banken.



De mangler et papir. Huseier - Don Antonio, må inn til et kontor i Las Palmas. Det lar vente på seg. Dattera sier at hans svigerfar og søster døde, men at han fortsatt vil selge. Vi venter.



En dag jeg sjekker mobiltelefonen er det en beskjed på svareren om at han beklager, men han har ombestemt seg! Blææ! Jeg ringer og komme til en svarer og sier at jeg gjerne vil vite om jeg har forstått rett og om vi kan prate sammen. Neste dag ringer telefonen og Fru Don Antonio prater som en foss og jeg greier ikke å følge med. Det var noe om en kompis som hadde sagt at ham var dum som solgte nå og at det ville blir mer verdt - at de har mange barn - men så kom noe jeg ikke forsto og så spurte jeg : "Kan De bare si ja eller nei - kan vi kjøpe eller kan vi ikke?" Ja. "Kan De si det Noemi (dattera) så hun kan forklare meg?" Ja. Adjø. Takk.



Noemi forklarer omtrent det jeg hadde forstått av mor og noen dager etter er papiret der. Det leveres banken. Vi venter. Lenge.



Så ringer de fra banken og ber en av oss komme innom. De vil forklare oss noe om lånet. Skjøtet er registrert på for lite kvadrat og derfor får vi bare 70 000 euro i lån. Farvel hus? Omregistrering koster 840 euro og dette må vi ta opp med Don Antonio.



Det er hetebølge. Amalia og Pedro inviterer Karen på kveldsutflukt til kysten og tar opp at de har hørt at vi fortsatt tenker på å kjøpe hus. Ja - men vi ville ikke plage dere med tankene før det var sikkert. Mange motforestilliner kommer igjen. Et par dager etter blir jeg invitert til gammelordfører'n som bor idyllisk til og det hadde vært superhygglig om ikke tema var så dystert. For de svartmaler huset og selgerne og tomta er kommunens (det vet han). Sukk. Hvis noen lurer på hvorfor Erik ikke var med, så var han på fotball.

Vi tenker. Igjen. Vi har fotsatt ikke kontakten Don Antonio. Vi bestemmer oss for at vi først vil opp i kommunen igjen og snakke med kommuneinginøren som vi snakket med sist. Argumentet fra "mot"-kandidatene er jo at han er i slekt med selger og derfor ikke har villet gi oss riktig opplysning. Vi tror egentlig ikke det. Ordførerne i Mogan har ikke så bra rykte. De var vel ikke bedre før. Han som er nå er nevøen til Pedro og Amalia og uskyldig i deres øyne. (Not - tror vi, men sier ingenting) vi sondrer terrenget - spør Edith. Hvordan er egentlig han der gammelordførern? Vi får vite nok til å ville prøve kommunen en gang til. Og vi vil ha det skriftlig. så får vi ta Antonio.

Ja - det var det folkens. Jeg legger inn mer etterhvert. Trykker på "edit" og fortsetter på denne "Uendelige historie" om Karen og Eriks huskjøp. Må innrømme at vi er litt nedpå... Vi hadde gledet oss sånn. Og vil Antonio gå med på 840 euro? Neppe. Men - la oss nå se.