Fødselsdagen

11 juli. For 25 år siden, etter et deilig kveldsmåltid med jordbær og spekeskinke, fikk jeg skikkelig mageknip utpå natta. Ikke særlig interessant tema for en blog, men det viste seg at mageknipet var veer og at det igrunnen gjalt å få seg avgårde til fødestue litt kvikt. Naboen ble vekket,(hele kollektivet var nemlig bortreist), en to-åring levert og vi skumpet avgårde på humpete vei. Inn av døra på fødestua var det "rett i seng" og igang, for her var det travelt. Faktisk så travelt at jordmora ikke rakk å spise maten sin. Hun prøvde febrilsk å få noen andre til å overta, men måtte vente med lunsjen den dagen. Stakkars. Ikke særlig sympatisk dame og David, som alltid har hatt god nese for mennesker, fant ut at han ville vente litt og se om det kom en mer OK jordmor. Resultatet var lett blåfarge og opphold i kuvøse med ekstra oxygen. Var jeg redd? Nei. Jeg hadde fått en "forvarsel" (før ultralydens dager) om en David som var ventet. Jeg var noe skeptisk, men aldeles overbevist da han dukket opp at dette var Guds lille skapning: "Neimen, det er jo David jo!?" Jeg bare la meg til rette og leste videre i "The boy and his horse".(CS Lewis) Siden har det blitt flere bøker og David sørger jevnlig for at mor har godt lesestoff eller gode filmer å se på. Takker hjerteligst for det og gratulerer så masse med dagen idag.